Baggy luer

Jeg har sett disse flotte Klompelompeplaggene overalt den siste tiden, så da jeg fant mønster hos min lokale garnbutikk i går ettermiddag måtte det bare bli med hjem. Kjøpte anbefalt garn, fant frem pinner og satt igang med største størrelse (3-6 år) - tiltenkt en av guttene mine. 80 masker på 40 cm rundpinne er ikke umulig, men det er jaggu ikke langt unna. Det løsnet litt mer etterhvert som ribben ble lengre, men det var fortsatt trangt, og det så ut som begynnelsen på en sokk i voksenstørrelse. Fikk trædd den ned over krona på minstemann, men ribben var strukket til det maksimale, og guttungen klagde da jeg prøvde få den enda lengre ned.

"Baggy" lue, ja. Omtrent like baggy som en kondom... 

Da var det ikke annet å gjøre enn å regne litt på det, legge på det jeg mener er riktig antall masker, og vips: 2 stk baggy luer i deilig merino. Lua er prøvd på eldsteguttens hode, og den sitter som et skudd.  Den sitter fint rundt hodet, og mønsteret i resten av lua gjør at den henger litt bak. Kjempesfint mønster, men vær obs på størrelser her. I følge oppskriften er det kun 8 masker som skiller størrelse 6 måneder og 6 år, og det er litt snaut. Et barn på 6 måneder har rundt 45 cm hodeomkrets, mens et barn på 6 år ligger på rundt 52 cm. Man skal ha ganske tykt garn og pinner før en maske utgjør i underkant av 1 cm. ;-)

Klær som krymper i skapet

Det er tydeligvis ikke bare mine klær som har en tendens til å krympe litt i skapet, for etter nærmere gjennomgang kunne jeg ikke finne ett eneste vottepar fra i fjor som passer til ungene. Man skulle jo tro at når man har 3 unger med 3 års aldersforskjell mellom hver av dem så kan de elegant bare putte hendene inn i sin storesøskens votter fra tidligere år, men sånn er det altså ikke. Lillebror (5 år) har fortsatt for små hender til å kunne arve sin storebror (snart 8) sine votter, og storebror nekter å bruke sin storesøster (11 år) sine "jentefargede" votter. Ikke passer de heller, så da er vi jo like langt. Storesøster begynner å bli så stor nå at mine sko rett som det er forsvinner ut døra sammen med henne, og faktisk er det ikke mer enn en halv centimeter før hun har like store hender som meg også. Det betyr at vottene mine står i fare for å forsvinne ut døra samtdig som henne iløpet av kun kort tid.

Votter er ikke det jeg er mest glad i å strikke, men det slår i alle fall sokker. Planen var at hun skulle få det ene paret, og at jeg skulle ha det andre. Det var ikke hun enig i, så nå er begge hennes. Guttene bør ha hvertfall 2 par hver de også, pluss at jeg jo hadde lyst på ett par selv. Flaks det er så gøy å strikke votter (not).

God søndag!

Oisann

Ikke mange ukene om å gjøre at det er 2 år siden jeg skrev her sist. Ups.  Jeg hadde i grunnen glemt hele greia, men så skulle jeg legge igjen en kommentar i bloggen til Monstermønster. Der måtte jeg fylle inn en nettadresse om jeg ikke ville være anonym, og da slo det meg. Jeg har jo blogg! Hah, sånn flaks! Og så var jeg her igjen. Tenkte jeg skulle prøve gjenopplivning av denne stakkars siden, så kanskje noen har lyst til å komme på besøk igjen? Jeg kan ikke by på kaffe, men kanskje litt strikkeprosjekter kan friste?

Etter en litt lei episode i forbindelse med bygging av nytt kjøkken tidligere i sommer har jeg brukt mye tid hjemme. Det er overraskende enkelt å få prolaps, tør jeg påstå. Det er ikke så mye man får gjort når ryggen streiker, men man kan jo strikke da! Så det har jeg gjort. Det ble nok en Mariusgenser til ei venninne i august. Tør ikke engang tenke på hvor mange sånne jeg har strikket, men gi meg riktig maskeantall så strikker jeg resten uten oppskrift, for å si det sånn. Den er fin, men u-hu-fattelig kjedelig å strikke.

Denne ble strikket i begynnelsen av september. Den er strikket i Sandnes mini alpakka, til tross for at jeg ikke er spesielt glad i så tynt garn til så store prosjekter.  Ulempen med dette mønsteret er at det er en kilometer ensfarget (ok, kanskje ikke riktig så ille, men nesten..) før moroa starter. Fordelen er helt klart at alt er verdt det når man ser den ferdig. Jeg er veldig fornøyd med den, først og fremst fordi den er min. Sjelden vare, med andre ord. Den er allerede brukt ved ett par anledninger, og jaggu har jeg fått noen blikk også. Fortrinnsvis fra eldre damer, men pytt. 

Etter å ha lidd meg gjennom voksenplagg i tynt garn gledet jeg meg til å ta fatt på høstgarderoben til ungene. Sjuåringen hadde sett seg ut "Holmenkollen" fra heftet Norske ikoner - barn. Endelig et tykkere plagg med mer behagelig strikkefasthet. Dette skulle gå unna! Så jeg tok turen til garnbutikken og kom hjem med en pose full av mer mini alpakka. *panneklask* Det resulterte i denne:

Husets minstemann er den stolte eier, og storebror ble lovet dyrt og hellig at han er nestemann ut. Jeg gledet meg nok en gang til å strikke "Holmenkollen" av tykkere garn og på tykkere pinner, men hva skjer når storebror får se lillebrors rykende ferske Fanakofte? Jo, han vil selvfølgelig ha en helt lik! Så nå er jeg snart i mål med månedens tredje kofte strikket i alt for tynt garn. Og siden mannen synes jeg er i så godt driv for tiden, så har han selvfølgelig bestilt seg en kofte han også. Jeg rakk akkurat glede meg over at jeg denne gangen skal gå for tykkere garn, men gleden ble kortvarig da han med stjerner i øynene kunne fortelle at han for alt i verden ønsket seg "en sånn Mariusjakke".